Årets 17. mai- tale

I dag feirer vi noe helt spesielt. Ikke bare landet vårt, men folket – fellesskapet – verdiene – en rik historie som strekker seg tilbake i flere hundre år.
Når vi tenker på 17 mai så er det vel is og flagg, barnetog og korps som vi kanskje mest tilknytter dagen med, men det er også en minnedag hvor vi minnes det som har skjedd – jo hvorfor feirer vi denne dagen?

Fram til 1814 hadde Norge vært i union med Danmark i over 400 år. På grunn av nederlaget i Napoleonskrigene måtte Danmark avstå Norge til Sverige i krigsbytte, som medførte en stor misnøye blant nordmennene. Det ble derfor tatt initiativ for å samle norske representanter, fra hele landet, som da skulle forme Norges fremtid. De var embetsmenn, bønder, offiserer og handelsfolk, totalt 112 menn samlet seg på Eidsvoll og skrev vår grunnlov – som sto ferdig den 17de Mai i 1814. I en veldig kort periode var Norge selvstendig og med egen konge, men kun fram til høsten det samme året etter at Sverige hadde gått til angrep. Norge tapte krigen. Vi fikk beholde vår grunnlov, men måtte gå inn i union med Sverige under svensk kongedømme.

En av dem som var med på forsamlingen på Eidsvoll, het Wasmuth og bodde her på øya. Wasmuth døde i krigen mot Sverige i 1814 og en bauta over hans gravsted står i den gamle kirkegården ved kirken.

En viktig dato i norsk historie som vi også bør huske, er unionsoppløsningen 7. juni 1905. Norge erklærte seg som en uavhengig stat, vi fikk vår egen konge, og Norge var da fritt.

Vi må heller ikke glemme at det var for 85 år siden – at vi mistet den friheten, da Nazi-Tyskland invaderte Norge. På vår nasjonaldag, 17 Mai i 1940, kom de første tyske soldatene til Ytterøy. De landsattes ved Naust, marsjerte fullt bevæpnet gjennom midtbygda, og fór over hele øya. Ytterøy ble okkupert på bare en dag. Det var siste gangen vi fikk feire 17 Mai – trodde vi, men etter 5 lange og mørke år i krig, var Norge atter fritt. Den 8de Mai 1945 plukket vi frem det norske flagget som hadde ligget bortgjemt og heiset det til topps. Vi feirer i år 80 år siden frigjøringen. Hipp Hipp Hurra!

Vi er så heldige med å få bo i Norge, og vi har mye vi er takknemlige for.

Vi er takknemlige for friheten som våre forfedre kjempet så hardt for – at vi i dag kan si det vi mener, og kan leve slik vi selv ønsker.

Vi er takknemlige for den fine naturen som omgir oss – at vi kan ferdes fritt i den og nyte stillheten.

Vi er takknemlige for tryggheten – der vi vet at vi får hjelp når vi er syke, for at barna får gå på skole og at vi lever i et samfunn der vi tar vare på hverandre.

Jeg selv er også takknemlig for fellesskapet – der jeg ser lokalsamfunnet som er så flinke til å stille opp på dugnader, at vi hilser på hverandre når vi passerer på veien, at vi er så godt organisert, at vi er så flinke på å ta imot nye tilflyttere til øya på godt vis, og så enda mye mere som vi får til utpå her når vi samarbeider. Det er noe å beundre.

Jeg tenker så godt tilbake på det fine besøket vi hadde i fjor av Richard Blewett som reiste hit helt fra Australia, etterkommer av den engelske familien som mistet så mye i Hokstad-raset. Richard fortalte det følgende til oss under minnemarkeringa (oversatt til norsk):

“Alle har vært så snille, og jeg tror at ånden av folket på denne øya går tilbake til 1870, når denne fryktelige katastrofen skjedde, og motet av folket, som verksbestyrer Bachke som risikerte sitt liv for å redde min oldefar William og min tippoldemor. Dessverre fikk de ikke reddet ut de andre 3 barna fra familien, men jeg vet de prøvde. Jeg er takknemlig for folket som tok vare på familien i deres nød, som tok dem inn og ga dem et hjem. Jeg er takknemlig for folket som hjalp med å prøve å finne rester av familiens eiendeler. Jeg ble fortalt idag at gull ble funnet, smykker, som familien fikk tilbake. Det her er noe som de ikke hadde fått opplevd hvis det hadde skjedd i England. Dere er utrolig sjenerøse, og godhjertet, og jeg ser dette her i dag, over 150 år etter.”

Det er denne ånden som han fortalte om som lever i oss, den samme som førte oss gjennom året 1814, gjennom 1905, gjennom den mørke tiden 1940-45 – og fram ut i lyset.

La 17. mai minne oss om vår historie som vi har arvet – og la dagen også minne oss om alt det vi er, og alt det vi har – her i vakre Norge. Og hva er det vakreste med Norge? Jo, det er menneskene. Det er dere.

Gratulerer så mye med dagen. Tusen takk.

Marcus Grande